barn og media

Safer Children in a Digital World — en britisk rapport

27. mars 2008 offentligjorde den britiske Dr. Tanya Byron sin rapport om barn i en digital hverdag. Denne rapporten er interessant på mange måter, ikke minst fordi den er kanskje den første europeiske rapporten om den digitale mediehverdagens effekt på barn.

Hjemmesiden til Byron Review med linker til .pdf filer av rapporten ligger her.

Jeg trekker ut enkelte av konklusjonene fra rapporten:

  • Til tross for våre bekymringer om innholdet barn har tilgang til må vi huske at internett og elektroniske spill gir mulighet for underholdning, undervisning og utvikling.
  • Vi bør droppe diskusjoner om skadevirkningene digitale medier har på barn og i stedet prøve å forstå hvordan barn utvikler seg og hvilken effekt — på godt og vondt — digitale medier har på denne utviklingen.
  • Familien, staten og næringslivet må samarbeide om å begrense tilgang til materiale som er skadelig eller upassende for barn.
  • Vi bør behandle elektroniske spill på samme måte som vi behandler film, og ha ett enkelt og forståelig system for klassifisering. Det er også viktig at foreldre og foresatte forstår dette systemet.
  • I den vestlige kultur er det blitt mer å mer vanlig å forsøke å fjerne alt som utgjør en risiko fra barnas hverdag; dette hjelper ikke barnas utvikling men skaper heller frykt og hjelpesløshet.

Det er viktig å gi barn de rette verktøy for å komme seg i gjennom den digital hverdagen på en trygg måte. Dette handler ikke om å regulere alt slik at barn aldri kommer borti noe farlig. Dr. Byron sammenligner det med å lære å gå over gata. Barn har ingen medfødte evner til å bedømme risiko når de skal gå over gata — de må i gjennom en læringsprosess ledet av voksne som skal gi dem den kunnskap de trenger for å være trygg i trafikken. Slik er det også med digitale medier, om det er internett, fjernsyn eller elektroniske spill.

En annen ting som trekkes fram i rapporten er at det er meget vanskelig å være konsekvent når det gjelder effekten voldelige spill har på barn. Enkelte reagerer veldig dårlig og kan få store adferdsproblemer, mens for andre har det liten eller ingen effekt. Dr. Byron påpeker også det er lite forskning på dette området, tildels for at det ville være uetisk å utsette barn for de metoder som er nødvendig for å få data. Dermed er det meget viktig for foreldre/foresatte å følge med på hva barna driver med og hvordan de reagerer og sette grenser deretter.

Mye av dette faller på hjemmet og mange foreldre opplever dette som meget vanskelig fordi de tror ikke de har nok kunnskap til å foreta kloke valg. Her er det flere nødvendige grep:

  • Foreldre må ta ansvar for å skaffe seg nødvendig kunnskap om digitale medier.
  • Staten har ett stort ansvar og må sørge for at den kunnskap foreldre/foresatte trenger er lett tilgjengelig og må også sørge for at de foreldre som sliter med digital kunnskap får den støtte de trenger for å ta riktige grep i hjemmet.
  • Næringslivet kan spille en rolle ved å utvikle verktøy som gjør det lettere for foreldre med begrenset datakunnskap å kontrollere hva barna har tilgang til.
  • Ett enkelt grep som kan taes i hjemmet er f.eks. at barn og ungdom ikke får lov til å ha en datamaskin på rommet. I stede bør alle datamaskiner og spillkonsoller være i ett fellesrom i hjemmet slik at det er mulig for foreldre/familiemedlemmer å se hva som er på skjermen. Samtidig må foreldre da være obs på at de respekterer barnas privatliv.

Dette er noen av hovedtrekkene i rapporten; selv om den er skrevet for britiske forhold er det mye her som kan brukes her i Norge. Og det aller viktigste budskapet i rapporten er universalt:

vi må spre kunnskap, ikke frykt


Kristiansund, 7. april 2008


diggdel.icio.usFacebook
Unless otherwise stated, the content of this page is licensed under Creative Commons Attribution-NonCommercial-ShareAlike 3.0 License